Medlemmerne spørger: Kan norske kunder rette direkte krav mod danske leverandører, hvis en butik går konkurs?

Kan man som norsk kunde rette direkte krav mod en dansk producent, hvis butikken i Norge er gået konkurs? Ja, er det korte svar fra Henrik Renner Fredriksen, der er norsk advokat. 

Svar fra norsk advokat Henrik Renner Frederiksen  

Den norske advokat Henrik Renner Frederiksen har besvaret følgende spørgsmål: 

Vi har en kunde fra Norge, som reklamerer over noget tøj. Butikken, kunden har handlet hos i Norge, er gået konkurs, og han oplyser, at ifølge norsk lovgivning skal vi som producent overtage reklamationsansvaret fra den konkursramte butik. Er dette korrekt? 

Det korte og enkle svaret er ja, sett med norske øyne. I norsk kjøpsrett og forbrukerkjøpsrett anerkjennes prinsippet om såkalt direktekrav, det vil si at en kjøper (C) kan rette sitt mangelskrav mot selger (B) direkte mot et bakenforliggende ledd (A). Det er to ulike regler for slike direktekrav, kalt henholdsvis subrogasjon (cessio legis) og springende regress.   

Dette i motsetning til det som er situasjonen etter dansk rett (og i en rekke andre europeiske land, for eksempel England og Tyskland), der direktekrav etter det jeg forstår ikke anerkjennes med mindre det er snakk om produktansvar. Det er dermed heller ikke overraskende, at det danske medlemmet var forundret over å få et direktekrav fra norsk forbruker. 

Norske forbrukere og næringsdrivende kjøpere (C) kan dermed gjøre sitt krav gjeldende mot bakenforliggende dansk salgsledd (A). Det gjelder for øvrig ikke bare i situasjonen der butikken i Norge har gått konkurs, men i alle tilfeller der kjøper finner det for godt å springe et ledd over. Prinsipielt gjelder det etter norsk rett uavhengig av om det bakenforliggende leddet er norsk eller utenlandsk. 

To former for direkte krav 
Som nevnt er det to ulike former for direktekrav – subrogasjon og springende regress. Subrogasjon er regelen i kjøpsloven, og gjelder når en næringsdrivende kjøper som gjør gjeldende direktekrav. Forbrukere kan på sin side velge mellom subrogasjon og springende regress, avhengig av hva som gjør at forbrukeren kommer best ut.  

• Subrogasjon innebærer at C trer inn i B sitt krav, og man kan si at kravet følger varen. Forutsetningen er at tilsvarende krav på grunn av mangel kan gjøres gjeldende av selgeren (B). Dersom B ikke kan gjøre et slikt krav gjeldende, for eksempel på grunn av ansvarsfraskrivelser, kan heller ikke C fremme direktekrav. Det trenger ikke å foreligge noe mislighold mellom B og C, siden det er B sin rettslige posisjon som C trer inn i. På mange måter kan man anse det som en vanlig overdragelse av et krav, men slik at det bygger på lov, ikke avtale. 
• Springende regress innebærer på sin side, at det må foreligge et mislighold mellom B og C, samt mellom A og B. Forenklet sagt kan man si, at det er snakk om et regresskrav, men der C slipper først å måtte gjøre kravet sitt gjeldende mot B. Det sentrale i reglene om springende regress er, at avtaler mellom A og B, som innskrenker selgerens krav, ikke kan gjøres gjeldende overfor forbrukerens krav i større utstrekning enn det som kunne vært avtalt mellom forbrukeren og selgeren. Det betyr for eksempel av avtalte ansvarsfraskrivelser, begrensninger i erstatningsansvar eller reduserte reklamasjonsfrister mellom A og B, ikke kan påberopes overfor C.     

Lovvalg får betydning 
Bruk av de norske direktekravsbestemmelsene forutsetter imidlertid, at norsk rett kommer til anvendelse på tvisten mellom forbruker/næringskjøper og det bakenforliggende leddet i Danmark. Det avgjørende blir hvilket lands lov som kommer til anvendelse, og dermed blir det også viktig om det er danske eller norske domstoler som er kompetente til å behandle saken. Dels vil det være slik at den aktuelle domstolen vil vurdere lovvalgsspørsmålet etter sitt lands internasjonale privatrett (som kan være ulik i ulike land), og dels er det større grunn til å anta at en norsk domstol uansett enklere vil anerkjenne direktekrev enn en dansk domstol. Dersom kjøperen kan påberope seg norsk rett, og særlig hvis det også er norske domstoler som skal behandle saken, vil direktekravsreglene i norsk kjøpslovgivning komme til anvendelse overfor dansk leverandør.  

Den enkle anbefaling til danske leverandører 
Dette er komplisert juss som det ikke er helt enkelt å forklare i en artikkel som dette. De norske direktekravsreglene er vanskelige, og det er virkelig også regler om lovvalg og verneting.

Min enkle anbefaling til danske leverandører vil være at man per automatikk avviser direktekrav fra norske kunder under henvisning til at dansk rett ikke anerkjenner slike direktekrav, eventuelt med en tilføyelse om at et slikt krav vil være underlagt dansk lovvalg og verneting mot dere som dansk aktør (selv om det kan tenkes at det ikke er riktig).  Det vil nok stoppe de fleste kundene. Så får man heller ta kontakt med advokat hvis saken ikke legges død.